Sir Isaac Newton var en av hovedfigurene i den vitenskapelige revolusjonen og en av historiens mest innflytelsesrike naturfilosofer. Han ble født 25. desember 1642 i Woolsthorpe i Lincolnshire og døde 31. mars 1727 i London. Newtons arbeid representerte et vendepunkt i forståelsen av naturens lover, og hans forening av matematisk formalisme og empiriske observasjoner skapte et nytt rammeverk for naturvitenskapelig forskning (Westfall, 1980).

I Philosophiæ Naturalis Principia Mathematica fra 1687 utviklet Newton sin mekanikk og sin teori om universell gravitasjon. Verket viser hvordan de samme lovene som styrer planetenes bevegelser også gjelder for legemer på jorden. Denne universaliseringen av naturlover var en dramatisk avstand fra tidligere verdensbilder, der himmel og jord ble forstått som fundamentalt ulike sfærer. Newtons tre bevegelseslover etablerte en kvantitativ beskrivelse av forholdet mellom kraft, masse og akselerasjon, og dannet grunnlaget for klassisk mekanikk. Gravitasjonsloven presenterte et matematisk uttrykk for hvordan alle masser utøver en tiltrekkende kraft på hverandre, i direkte forhold til massenes størrelse og omvendt forhold til kvadratet av avstanden mellom dem (Newton, 1687).

Newton gjorde også viktige bidrag til optikken (lyset og dets egenskaper og oppførsel). I Opticks (1704) argumenterte han for at hvitt lys består av et spekter av farger som kan separeres med et prisme og deretter kombineres igjen. Denne teorien utfordret tidligere forestillinger om lys som en homogen substans og etablerte det eksperimentelle studiet av lys som et sentralt område innen fysikken. I tillegg var Newton en av grunnleggerne av kalkulus, en gren av matematikken som handler om å studere kontinuerlig endring (Cajori, 1929).

Newton etterlot seg en stor vitenskapelig arv. Hans teorier definerte hele epoken for klassisk fysikk og satte standarden for hvordan naturvitenskap skulle forstås og praktiseres i århundrer fremover. Newtons arbeid er et eksempel på hvordan matematikk og observasjon kan integreres i en sammenhengende forståelse av naturens orden. Hans verker markerer en av de mest betydningsfulle og formative overgangene i vitenskapshistorien.

Referanser:

• Cajori, F. (1929). A History of the Conceptions of Limits and Fluxions in Great Britain from Newton to Woodhouse. Open Court.

• Newton, I. (1687). Philosophiæ Naturalis Principia Mathematica (Cohen & Whitman, Red.). University of California Press.

• Westfall, R. S. (1980). Never at Rest: A Biography of Isaac Newton. Cambridge University Press.