Pierre Duhem var en fransk fysiker, vitenskapshistoriker og vitenskapsfilosof, født 10. juni 1861 i Paris og død 14. september 1916 i Cabrespine. Han regnes som en av de viktigste forløperne til moderne vitenskapsteori, særlig gjennom sitt syn på teorienes holisme og forholdet mellom teori og eksperiment. Duhem argumenterte for at en vitenskapelig teori aldri kan testes isolert, fordi enhver empirisk test forutsetter en hel rekke hjelpeantakelser, måleforutsetninger og bakgrunnsteorier som virker sammen (Duhem, 1906).

Når en prediksjon fra en teori ikke stemmer med observasjonen, betyr det derfor ikke nødvendigvis at selve teorien er feil. Det kan like gjerne være at én eller flere av hjelpehypotesene svikter. Dette synet, som senere ble kjent som Duhem–Quine-tesen etter at W. V. Quine utviklet et liknende argument, innebærer at vitenskapelige tester aldri peker entydig på hvor et teoretisk system eventuelt må revideres. Vitenskapelig praksis innebærer derfor komplekse vurderinger om hvilke antakelser som skal beholdes og hvilke som skal forkastes, og slike vurderinger er alltid teoriladede (Quine, 1951).

Duhem understreket også at eksperimenter ikke kan forstås som nøytrale og objektive prosedyrer som mekanisk avgjør mellom konkurrerende teorier. De er integrert i et bredere teoretisk og historisk rammeverk som påvirker hvordan data tolkes. Han hevdet at fysikkens mål ikke er å avdekke verdens sanne natur, men å utvikle teoretiske systemer som er logisk sammenhengende og i stand til å organisere fenomener på en fruktbar og økonomisk måte. Dette perspektivet gjør han til en viktig figur i instrumentalisme og antirealisme i vitenskapen (Ariew & Barker, 1992).

Duhem fikk også en betydelig posisjon i vitenskapshistorien gjennom detaljerte studier av middelalderens naturfilosofi, som han mente hadde langt større betydning for den vitenskapelige revolusjonen enn tidligere antatt. Hans arbeid har hatt varig innflytelse på debatter om teoriladet observasjon, reduksjonisme og forholdet mellom fysikk og metafysikk. Selv om han ofte nevnes i skyggen av Popper og Kuhn, representerer Duhem et sentralt bindeledd mellom klassisk vitenskap og det som skulle bli moderne vitenskapsfilosofi.

Referanser:

• Ariew, R., & Barker, P. (1992). Duhem. I E. Craig (Ed.), Routledge Encyclopedia of Philosophy. Routledge.

• Duhem, P. (1906). The Aim and Structure of Physical Theory. Oversatt av Wiener, P. P. i 1954. Princeton University Press.

• Quine, W. V. O. (1951). Two Dogmas of Empiricism. The Philosophical Review, 60(1), 20–43.