David Hume var en skotsk filosof, historiker og økonom, og regnes som en av de mest betydningsfulle skikkelsene i opplysningstiden og i den vestlige filosofiens historie. Han ble født 7. mai 1711 i Edinburgh og døde samme sted 25. august 1776. Hume er særlig kjent for sin radikale empirisme og sin metodiske skepsis, som utfordret etablerte antakelser om kunnskap, årsakssammenheng og moral (Hume, 1739).

Humes filosofi bygger på påstanden om at all kunnskap stammer fra erfaring. Han skilte mellom «impressions», som er levende og umiddelbare sanseinntrykk, og «ideas», som er blekere kopier av disse. Denne distinksjonen danner grunnlaget for hans berømte skille mellom «relations of ideas» og «matters of fact», der førstnevnte omfatter nødvendige sannheter som matematikk og logikk, mens sistnevnte refererer til kontingente forhold i verden som bare kan bekreftes gjennom observasjon (Hume, 1748).

Et av Humes mest innflytelsesrike bidrag er hans analyse av årsakssammenheng. Han hevdet at vår forestilling om nødvendige forbindelser mellom hendelser ikke kan begrunnes rasjonelt, men skyldes vanedannelse. Når vi gjentatte ganger observerer at én hendelse følger en annen, utvikler vi en forventning om at dette mønsteret vil fortsette. Denne forventningen er psykologisk forståelig, men ikke logisk nødvendig. Humes analyse av årsakssammenheng fikk stor betydning for senere vitenskapsfilosofi og utfordret antakelsen om at naturlover uttrykker nødvendigheter snarere enn regelmessigheter (Strawson, 1989).

Hume utviklet også en banebrytende moralfilosofi. Han avviste at moralske vurderinger kan utledes av fornuft alene og hevdet at moralen springer ut fra følelser, sympati og menneskelige tilbøyeligheter. Denne innsikten, ofte oppsummert i påstanden om at «reason is, and ought only to be, the slave of the passions», representerte et brudd med rasjonalistisk etikk og har vært viktig for moderne metaetikk og moralpsykologi.

Blant hans viktigste verker er A Treatise of Human Nature (1739–1740), som han anså som sitt hovedverk, men som fikk lite oppmerksomhet ved utgivelsen. De senere verkene An Enquiry Concerning Human Understanding (1748) og An Enquiry Concerning the Principles of Morals (1751) ble derimot mer tilgjengelige og bidro til hans berømmelse. I tillegg leverte Hume en skarp kritikk av naturreligion i Dialogues Concerning Natural Religion (publisert posthumt i 1779), der han gjennom dialogform undersøker og utfordrer rasjonelle argumenter for Guds eksistens. 

Humes innflytelse strekker seg fra kunnskapsteori og moralfilosofi til religionskritikk, vitenskapsfilosofi og moderne psykologi. Hans metodiske skepsis, analyse av årsaksforståelse og teori om moralske følelser er fortsatt sentrale referansepunkter i filosofisk forskning.

Referanser:

• Hume, D. (1739). A Treatise of Human Nature. Oxford University Press.

• Hume, D. (1748). An Enquiry Concerning Human Understanding. Oxford University Press.

• Strawson, G. (1989). The Secret Connexion: Causation, Realism, and David Hume. Oxford University Press.