Vitenskapsteori | Metodeguiden

Empirisme er en epistemologisk posisjon som hevder at all menneskelig kunnskap stammer fra erfaring. Selv om røttene går tilbake til antikkens filosofi, var det særlig under opplysningstiden at empirismen fikk sin form gjennom tenkere som John Locke, George Berkeley og David Hume. Locke beskrev menneskesinnet som et tabula rasa, en blank tavle som gradvis fylles opp over tid gjennom sanseerfaring (Locke, 1690/1975; Rosenberg, 2000). Erfaringene vi gjør gjennom syn, hørsel, berøring, smak og lukt er, ifølge empiristene, det som gir oss grunnlaget for alt av begreper, kunnskap og fortståelse.

Empirismen står i kontrast til rasjonalismen, som hevder at visse typer kunnskap er medfødt eller kan oppnås uavhengig av sanseerfaring, gjennom ren fornuft og logikk. For empirister kan ingen idé være medfødt, slik at selv ideer om «varme» eller «rettferdighet» på en eller annen måte må kunne spores tilbake til erfaring eller bearbeiding av erfaringsbasert informasjon (Loeb, 1981). Dette betyr at selv svært abstrakte ideer som moralske vurderinger eller matematiske begreper til syvende og sist må ha en rot i noe vi har opplevd, erfart eller lært gjennom sansning. Empirister mener ikke bare at erfaring bidrar til kunnskap, men at erfaring er den primære kilden. Det er derfor ikke nok å «tenke seg frem» til hvordan verden fungerer. Påstander må forankres i observasjoner. Et slikt syn gir vitenskapen en tydelig retning der hvis man vil vite noe sikkert, må det undersøkes, måles, testes og observeres. Dermed får empirismen også en praktisk konsekvens i forskning: teorier som ikke kan kobles til erfaring, mister sin vitenskapelige verdi.

Et av empirismens mest varige bidrag er dens vektlegging av testbarhet, observasjon og systematisk erfaring som kriterier for vitenskapelig kunnskap. Dermed ligger empirismen til grunn for sentrale prinsipper av den vitenskapelige metoden, som for eksempel at kunnskap skal være basert på observerbare data, påstander skal være mulige å teste, og eksperimenter skal kunne repeteres og gi konsistente resultater. Denne tankegangen gjorde empirismen til en viktig del av i utviklingen av naturvitenskapene på 1700- og 1800-tallet, og den preger fortsatt nesten alle moderne vitenskapsdisipliner, fra biologi og medisin til fysikk og psykologi.

David Hume tok empirismen i en mer kritisk og filosofisk retning. Han påpekte at selv om vi observerer at én hendelse følger en annen, kan vi aldri observere selve nødvendigheten i forbindelsen mellom dem. Det eneste vi har, er et mønster av regelmessighet. Vi er altså vant til at solen står opp hver morgen, men vi kan ikke observere en usynlig «kraft» som garanterer det (Hume, 1748/1975). Humes kritikk illustrerer en grunnleggende utfordring ved empirismen. Hvis all kunnskap stammer fra erfaring, får vi aldri mer enn sannsynlighet, ikke sikkerhet. Dette innsiktsfulle problemet ligger til grunn for mye av moderne vitenskapsteori, særlig diskusjoner om induksjon og begrunnelse av vitenskapelige lover.

Empirismen har flere styrker som gjør den til en aktuell vitenskapsteoretisk retning:

Empirismen gir vitenskapen en praktisk og testbar retning ved å insistere på at kunnskap må bygge på observerbare fakta fremfor spekulasjoner. Dette gjør metodearbeidet mer systematisk og etterprøvbart, siden teorier og påstander må kunne undersøkes, måles og verifiseres av andre. Dermed legger empirismen grunnlaget for en vitenskap som både er transparent og robust, nettopp fordi den forankrer seg i det som faktisk kan observeres i verden.

Men empirismen har også kjente svakheter:

Abstrakte og matematiske sannheter kan ikke forklares gjennom sanseerfaring alene. Logikk og matematikk fremstår som nødvendig kunnskap som ikke erfaringsbasert (Kenny, 1986). Teoriavhengighet i observasjon er også en utfordring. Som Kuhn og Hanson senere skulle påpeke, «ser» vi aldri virkeligheten helt nøytralt. Hva vi legger merke til og ordene vi bruker for å beskrive det, former vår opplevelse av verdenen rundt oss. Videre er ikke-observerbare fenomener som kognitive prosesser sentrale i moderne vitenskap, men kan ikke alltid reduseres til direkte sanseerfaring. Til slutt så er empirisk data er ikke alltid entydig. To forskere kan observere det samme, men tolke det ulikt. Disse utfordringene har bidratt til utviklingen av mer sofistikerte empiriske tilnærminger som positivisme, logisk empirisme og moderne pragmatisk vitenskapsfilosofi, som forsøker å kombinere empirisk testing med teoretisk og logisk presisjon.

Moderne vitenskap opererer vanligvis ikke med «ren» empirisme eller «ren» rasjonalisme, men med en kombinasjon. Teorier blir ofte utviklet gjennom rasjonelle argumenter og begrepsanalyse, men må testes empirisk, gjennom observasjon, målinger eller eksperimenter. Dette gjensidige forholdet gjør empirismen fortsatt helt sentral, samtidig som den suppleres av teoretiske rammer som hjelper forskere å tolke data og identifisere mønstre som ikke er direkte observerbare.

I dag fremstår empirismen derfor ikke som en komplett epistemologi, men likevel som et sentralt fundament i vitenskapelig praksis. Empirismen etablerer erfaring som grunnlaget for kunnskap, gjør vitenskapen testbar, gjennomsiktig og etterprøvbar, og minner oss om at påstander må støttes av data. Empirismen viser oss også vitenskapens begrensninger. Ingen metode kan gi oss absolutt sikkerhet, og all kunnskap må forstås som foreløpig, midlertidig og åpen for revisjon når nye data oppstår.

RASJONALISME

Rasjonalismen, med tenkere som Descartes, Leibniz og Spinoza, fremhever fornuft og logisk deduksjon som metode for å oppnå kunnskap

Rasjonalismen er en epistemologisk posisjon som hevder at fornuften, ikke sansene, er den mest pålitelige kilden til kunnskap. Selv om ideer om fornuftens betydning kan spores tilbake til antikkens filosofi og særlig til Platon, ble rasjonalismen som systematisk posisjon først tydelig formulert av René Descartes, Baruch Spinoza og Gottfried Wilhelm Leibniz på 16- og1700-tallet (Nadler, 2006). Disse filosofene mente at mennesket har tilgang til visse grunnleggende sannheter gjennom logisk resonnement alene, og at enkelte ideer, som matematiske prinsipper eller grunnleggende logiske sannheter, ikke stammer fra erfaring, men er medfødte eller tilgjengelige gjennom ren fornuft.

En sentral tanke i rasjonalismen er at sanseerfaring kan være både ufullkommen og misvisende. En pinne som står i vann ser ut som den bøyer seg, selv om den er rett, farger endres med lysforhold, og subjektive opplevelser varierer mellom observatører og kontekster. For rasjonalister viser dette at sansene alene ikke gir oss sikker kunnskap. Fornuften må derfor spille hovedrollen i å etablere det som er sikkert, nødvendigt eller universelt sant. Descartes’ berømte utsagn «Cogito, ergo sum» (jeg tenker, altså er jeg), er et klassisk eksempel. Fordi han kunne tvile på alt annet, men ikke på at han tvilte, mente han at tenkningen var det eneste absolutte sikre fundamentet for kunnskap (Clarke, 1982).

Rasjonalistene hevdet også at visse ideer er medfødte eller logisk nødvendige. Dersom vi forstår matematikkens sannheter, som 2 + 2 = 4, gjør vi det ikke fordi vi har observert utallige eksempler i verden, men fordi vi intuitivt oppfatter den logiske nødvendigheten i påstanden. På samme måte mente Leibniz at universet styres av prinsipielle og nødvendige logiske lover, og at menneskets fornuft kan avdekke disse strukturene når den anvendes korrekt.

Konsekvensene av rasjonalistisk tenkning har vært betydelige for vitenskapens utvikling. Innen matematikk, fysikk og logikk har rasjonalismen bidratt til utviklingen av teorier som ikke primært er basert på observasjon, men på utledninger fra grunnleggende prinsipper. For eksempel er mye av moderne fysikk basert på matematiske modeller som først ble utviklet som logiske systemer, og senere testet empirisk. Rasjonalismen har også påvirket etikken, hvor filosofer som Kant argumenterte for at moralske prinsipper kan utledes fra fornuftens lover heller enn fra erfaring (Bonjour, 1998).

Empirister har likevel reist kritikk mot rasjonalismen. John Locke avviste ideen om medfødte ideer og beskrev i stedet menneskesinnet som en tabula rasa, en «blank tavle», som fylles gjennom erfaring. David Hume gikk enda lenger og argumenterte for at selv grunnleggende begreper som årsak–virkning ikke kan oppdages gjennom fornuft, men kun gjennom vanemessige observasjoner av hvordan hendelser følger hverandre. Fra et empiristisk perspektiv risikerer rasjonalismen dermed å produsere elegante, men tomme konstruksjoner dersom teoriene ikke kontinuerlig testes mot virkeligheten (Kenny, 1986).

I moderne vitenskap betraktes empirisme og rasjonalisme ofte som gjensidig utfyllende. Teorier utvikles gjerne gjennom rasjonelle modeller og logiske prinsipper, men må verifiseres gjennom systematisk observasjon og eksperiment. Rasjonalismen minner oss om at vitenskap ikke bare handler om å måle, men også om å forstå, organisere og trekke logiske slutninger fra de dataene vi har tilgang til. I kombinasjon med empirismen danner den et kraftfullt rammeverk for vitenskapelig kunnskapsutvikling.

For å oppsummere kan vi si at rasjonalismen løfter frem fornuftens betydning i kunnskapsdannelsen. Den understreker at logikk, analyse og deduktiv tenkning er avgjørende verktøy for å avdekke verdens grunnleggende strukturer. Selv om ren rasjonalisme sjelden aksepteres som et tilstrekkelig fundament for vitenskap i dag, fortsetter dens idéer å forme alt fra matematikk til moderne teoriutvikling, og minner oss om at god forskning krever både klare tanker og solide observasjoner.

KONSTRUKTIVISME

Konstruktivismen fokuserer på vitenskapens sosiale og kulturelle dimensjoner og hvordan kunnskap konstrueres gjennom sosiale prosesser

Konstruktivismen representerer et tydelig brudd med positivistiske antakelser om at kunnskap er et objektivt speilbilde av en observerbar verden. I stedet hevder konstruktivismen at mennesker aktivt konstruerer sin forståelse av virkeligheten gjennom erfaringer, språk, sosial interaksjon og kulturell kontekst (Fosnot, 2005). Kunnskap er dermed ikke noe som eksisterer uavhengig av individet og kan "overføres" som en ferdig enhet, men skapes kontinuerlig gjennom fortolkning og meningsdannelse.

Bevegelsens røtter kan spores til flere tradisjoner. Herunder blant annet pragmatisme, fenomenologi og utviklingspsykologi, men de mest innflytelsesrike bidragene kommer fra Jean Piaget og Lev Vygotsky. Piaget (1950) beskrev barns læring som en aktiv prosess der eksisterende mentale strukturer bygges om og tilpasses nye erfaringer. Vygotsky (Vygotsky & Cole, 1978), på sin side, løftet frem det sosiale og kulturelle som grunnleggende for læring, og viste hvordan språk og samhandling fungerer som redskaper for kognitiv utvikling. Sammen danner disse perspektivene grunnlaget for både individuell konstruktivisme (kunnskap som personlig og kognitivt konstruert) og sosial konstruktivisme (kunnskap som fremvoksende i sosialt samspill).

En kjerneidé i konstruktivismen er at kunnskap ikke er en direkte avspeiling av virkeligheten, men et produkt av fortolkning. Vi forstår verden gjennom våre tidligere erfaringer, begreper og kulturelle referanser. Med andre ord gjennom mentale og sosiale «filter». Dermed blir kunnskap alltid situert og subjektiv, formet av konteksten hvor den oppstår. Fra et konstruktivistisk ståsted finnes det ingen nøytral tilgang til virkeligheten. Alt vi vet, vet vi alltid gjennom oss selv.

Innenfor sosial konstruktivisme går man enda lenger ved å hevde at virkeligheten ikke bare fortolkes individuelt, men skapes gjennom språklige og sosiale prosesser (Gergen, 1995). Når mennesker samarbeider, diskuterer eller utdanner hverandre, etableres felles begreper, kategorier og forståelser, det som ofte omtales som en sosialt konstruert virkelighet. Språk er her ikke bare et verktøy for å beskrive verden, men et redskap som former hva vi kan se, forstå og handle på.

Konstruktivismen har hatt stor påvirkning på pedagogisk teori og praksis. I stedet for å forstå læring som overføring av informasjon fra lærer til student, betones læreren som tilrettelegger for utforskning, refleksjon og problemløsning. Aktiviteter som gruppearbeid, prosjektbasert læring og diskusjon blir derfor sentrale, fordi de støtter nettopp de prosessene der kunnskap konstrueres. Studenter lærer best når de får anledning til å bruke, teste og utvikle egne forståelser i samspill med andre.

Innen vitenskapsteori utfordrer konstruktivismen også tradisjonelle forestillinger om objektiv kunnskap. Forskeren forstås ikke som en nøytral observatør, men som en aktiv deltaker som påvirker hva som studeres, hvordan det studeres, og hvordan resultatene fortolkes (Schwandt, 1994). Vitenskapelig kunnskap blir dermed et produkt av valg, perspektiver og kontekst. En innsikt som særlig har preget kvalitativ forskning, hermeneutikk og sosial teori.

Kritikken mot konstruktivismen kommer ofte fra dem som frykter at den fører til relativisme. Hvis all kunnskap er konstruert, kan man da si at noen teorier er bedre enn andre? Konstruktivister vil vanligvis svare at selv om kunnskap alltid er situert og perspektivavhengig, betyr det ikke at alle påstander har like stor forklaringskraft. Konstruktivismen avviser ikke behovet for begrunnelse eller systematisk undersøkelse, men understreker at slike vurderinger alltid må gjøres med bevissthet om kontekst og forutsetninger.

Samtidig åpner konstruktivismen for viktig kritisk refleksjon. Den minner oss om at virkelighetsforståelse, også i vitenskapen, ikke er gitt på forhånd. Den blir til gjennom måter å spørre, fortolke og beskrive på, og kan derfor alltid undersøkes, diskuteres og forbedres. I dette ligger konstruktivismens styrke: den gir et nyansert og dynamisk syn på kunnskap som både pedagogikk, forskning og samfunnsvitenskap har hentet mye inspirasjon fra.

Oppsummert gir konstruktivismen et perspektiv på kunnskap som aktivt skapt, subjektivt, situert og sosialt forhandlet. Den utfordrer forestillinger om objektivitet og universelle sannheter, og viser hvordan både læring og vitenskap alltid finner sted i bestemte historiske, kulturelle og sosiale sammenhenger. Dermed inviterer konstruktivismen oss til å forstå kunnskap som en kontinuerlig og dynamisk prosess, snarere enn som et statisk og ferdig produkt.

POSITIVISME

Positivismen er en filosofisk retning som legger vekt på at kunnskap bør baseres på empirisk og objektiv observasjon av fenomener som beskrives på en konkret måte

Positivismen representerer et av de mest innflytelsesrike synene på vitenskap i moderne tid. Den bygger på ideen om at verden kan forstås best gjennom systematisk observasjon, nøyaktige målinger og logiske analyser. Målet med vitenskap er, i positivismens perspektiv, å beskrive, forklare og forutsi fenomener på en måte som er uavhengig av subjektive tolkninger. Vitenskapelig kunnskap skal være objektiv, etterprøvbar og basert på observerbare og målbare fakta.

Positivismens røtter ligger hos Auguste Comte, som på midten av 1800-tallet hevdet at vitenskapelig kunnskap er den eneste sikre formen for kunnskap, og at alle vitenskaper burde modelleres etter naturvitenskapenes metoder (Pickering, 1993). Comte argumenterte for en hierarkisk oppbygging av vitenskapene, der hver disiplin bygger på de mer grunnleggende. Han mente at samfunnsvitenskapene kunne oppnå samme type fremgang som fysikk eller kjemi dersom de anvendte lignende metoder for observasjon, klassifisering og prediksjon. Med dette la Comte grunnlaget for sosiologien som vitenskapelig disiplin.

Et av positivismens hovedprinsipper er dens vektlegging av empirisme. Vitenskapelig kunnskap må springe ut av sanseerfaring og må måles med presise metoder. Dersom et fenomen ikke kan observeres eller gjøres målbart, har positivismen liten plass for det i vitenskapelig sammenheng. Begreper som «ånd» eller «sjel» regnes derfor som metafysiske og uvitenskapelige, nettopp fordi de ikke lar seg teste empirisk. Positivismen søker dermed å rense språket for tvetydighet og bruke klare, operasjonaliserte begreper som gjør vitenskapen målbar og etterprøvbar.

Positivismen søker ikke bare å beskrive fenomener, men også å avdekke årsak–virkning-sammenhenger. Innenfor en positivistisk tilnærming vil man forsøke å identifisere hvilke faktorer som produserer bestemte utfall, og formulere generelle lover som kan forklare og forutsi slike sammenhenger. Et medisinsk eksempel kan være å undersøke hvordan en bestemt virusvariant forårsaker sykdom gjennom eksperimenter og observasjoner. Slike lovmessige forklaringer er sentrale for positivismens ideal om vitenskapelig fremgang.

Et annet viktig prinsipp er verifikasjonisme. Teorier er vitenskapelige kun hvis de kan bekreftes gjennom systematiske observasjoner. I praksis innebærer dette at hypoteser testes gjennom reproduserbare eksperimenter eller målinger, og kun teorier som lar seg verifisere anses som meningsfulle. Disse prinsippene lå særlig til grunn for de naturvitenskapelige disiplinenes sterke utvikling på 1800- og 1900-tallet. I det 20. århundre ble positivismen videreutviklet til logisk positivisme gjennom arbeidet til Wienerkretsen, som kombinerte Comtes empiriske idealer med moderne logikk og språkfilosofi (Friedman, 1999). De logiske positivistene mente at et utsagn kun er meningsfullt dersom det enten kan verifiseres empirisk eller er analytisk sant. Alle metafysiske utsagn ble avvist som nonsens, fordi de ikke kunne testes.

Den mest kjente kritikken mot verifikasjonsprinsippet kom fra Karl Popper, som argumenterte for at vitenskap ikke kan bygge på endelig verifikasjon. Observasjoner kan aldri bevise en teori fullstendig, men de kan motbevise den. Derfor, hevdet Popper, bør vitenskapelige teorier kjennetegnes av falsifiserbarhet, ikke verifiserbarhet (Popper, 1959). Dermed ble grunnlaget for moderne hypotetisk-deduktiv metode lagt.

Til tross for kritikk har positivismen hatt enorm innflytelse på moderne forskning, særlig innen naturvitenskap, medisin og store deler av samfunnsvitenskapen. Den har bidratt til en omfattende utvikling av kvantitative metoder, eksperimentelle design og statistiske prosedyrer, og har vært avgjørende for fremveksten av moderne evidensbasert tenkning. Samtidig har positivismens strenge krav om objektivitet og målbarhet møtt motstand fra konstruktivistiske, hermeneutiske og kritiske tradisjoner. Disse peker på at forskere alltid er situerte i en kulturell og historisk kontekst, og at vitenskapelig kunnskap ikke kan frigjøres fullstendig fra menneskelig tolkning. Kritikerne hevder også at positivismen ofte neglisjerer fenomener som ikke lar seg måle direkte, men som likevel er viktige for å forstå menneskelig erfaring og samfunn.

Likevel forblir positivismen en svært viktig del i vitenskapsteoriens landskap. Den minner oss om betydningen av nøyaktighet, systematikk og empirisk etterprøvbarhet, og har formet både hvordan forskning utføres og hvordan vitenskapelig kunnskap vurderes. Selv om positivismen ikke gir et fullstendig bilde av all forskning, representerer den et uunnværlig ideal for arbeid som krever måling, presisjon og generaliserbarhet.

Oppsummert kan vi si at positivismen fremmer en vitenskapsforståelse der objektivitet, målbarhet og empirisk evidens står i sentrum. Den søker å avdekke lovmessige sammenhenger og å produsere kunnskap som kan forklares, testes og forutsies. Selv om positivismen har sine begrensninger, danner den et viktig grunnlag for moderne vitenskapelig metode og forblir en sentral posisjon i vitenskapsteorien.

POSTMODERNISME

Postmodernisme er en intellektuell bevegelse som begynte å ta form på midten av 1900-tallet som en reaksjon mot de etablerte normene og ideologiene som dominerte Vestens kunst, vitenskap og filosofi

Postmodernismen kan ses som en reaksjon på og kritikk av modernismen og det positivistiske prosjektet. Mens positivismen søker objektiv kunnskap gjennom systematisk observasjon og empiriske metoder, utfordrer postmodernismen disse forestillingene ved å hevde at all kunnskap er kontekstavhengig, og at objektivitet er et ideal mer enn en realitet. I kjernen av postmodernismen finner vi en skepsis til idéen om en enkelt, universell sannhet. Postmodernister mener at sannhet ikke er noe som kan finnes "der ute" i en objektiv verden, men snarere noe som skapes gjennom språk, kultur og sosial interaksjon. En postmodernistisk tilnærming vil derfor hevde at det finnes flere sannheter. Eller rettere sagt, flere måter å tolke og forstå verden på. Dette gjelder også innen vitenskapen, som i følge postmodernismen ikke nødvendigvis har et privilegert tilgang til sannheten, men er én blant mange fortellinger eller narrativer om verden.

Mens modernismen søkte å finne universelle sannheter og definitive strukturer i vitenskap og kunst, utfordrer postmodernismen ideen om at slike universelle sannheter eksisterer eller kan kjennes til. Postmodernisme er preget av en dyptgående skepsis til store fortellinger og meta-narrativer, de overgripende historiene vi forteller oss selv om vitenskap, historie, kultur, og religion, som hevder å forklare og gi mening til verden. Postmoderne tenkere argumenterer for at disse fortellingene har tjent til å undertrykke alternative synspunkter og måter å forstå verden på (Baudrillard, 1994). En sentral idé i postmodernismen er at virkeligheten ikke er et objektivt fenomen som kan uavhengig observeres og beskrives, men heller noe som er subjektivt konstruert gjennom språk, kultur, og politikk. Dette synet fører til en oppfatning av kunnskap og sannhet som situasjonelle og kontekstavhengige, ikke universelle og absolutte.

Sentrale tenkere innenfor postmodernistisme inkluderer Jean-François Lyotard, Michel Foucault og Jacques Derrida. Jean-François Lyotard er kjent for sin kritikk av de store fortellingene, som han hevder ikke lenger er gyldige i det postmoderne samfunnet. Han foreslår at i stedet for å søke etter en omfattende sannhet, bør vi fokusere på å validere lokale fortellinger og minoritetsperspektiver som ofte blir oversett. Ifølge Lyotard har postmoderne samfunn sett en økende skepsis til disse fortellingene, som kapitalisme, marxisme og opplysningens idealer, fordi de forsøker å forme virkeligheten innenfor en universell og totaliserende ramme som ofte utelukker andre perspektiver og stemmer (Lyotard, 1984).

En annen sentral del av postmodernismen er hvordan den forstår maktens rolle i kunnskapsproduksjon. Michel Foucault, en av de mest innflytelsesrike postmodernistiske tenkerne, utviklet ideen om at makt og kunnskap henger tett sammen. Ifølge Foucault er vitenskap ikke bare et nøytralt system for å finne sannheten, men også et verktøy som kan brukes til å opprettholde og utøve makt. Han mente at det finnes "regimer av sannhet", systemer hvor visse typer kunnskap blir anerkjent som gyldige og sanne, mens andre blir undertrykt eller ignorert. Dette betyr at det vitenskapen til en hver tid oppfatter som "sant" også er påvirket av sosiale og politiske forhold. Foucault viste hvordan maktstrukturer skaper 'sannheter' som opprettholder og forsterker deres kontroll, og hvordan disse sannhetene påvirker individers liv og samfunnets struktur (Foucault, 1980). Foucaults arbeid medfører en forståelse av at hva som betraktes som sannhet, er dypt påvirket av sosiale og politiske forhold, snarere enn objektive realiteter. Jacques Derrida, på sin side, introduserte ideen om dekonstruksjon, som innebærer en metodisk analyse og kritikk av tekstlige strukturer for å avsløre innebygde motsetninger og antagelser (Derrida, 1978). Han analyserte hvordan tekster og språk systematisk kan brytes ned for å avsløre motsetninger og antagelser som ligger til grunn for det som presenteres som logisk eller naturlig. Gjennom dekonstruksjon viser Derrida hvordan begreper og ideer blir konstruert gjennom språk og hvordan de dermed er åpne for revisjon og omtolkninger.

Postmodernismen legger stor vekt på språkets rolle i kunnskap. Språk er ikke nøytralt, men bærer med seg betydninger og verdier som påvirker hvordan vi forstår verden. For eksempel kan vitenskapelige begreper og teorier være med på å forme hvordan vi ser på oss selv og vår plass i samfunnet. I en postmodernistisk tilnærming blir språkets evne til å representere virkeligheten betraktet med skepsis. Postmodernister hevder at språket former vår opplevelse av virkeligheten i stedet for å speile den direkte. En vitenskapelig teori er derfor ikke bare en gjenspeiling av verden, men også en konstruksjon som er formet av språklige og kulturelle faktorer.

Postmodernismen utfordrer også ideen om vitenskapens objektivitet. I stedet for å betrakte vitenskapen som et objektivt system fritt for personlige interesser, hevder postmodernister at all vitenskap er subjektiv i en viss grad. Forskere påvirkes av sine egne verdier, bakgrunner og kulturelle sammenhenger, som alle spiller en rolle i hvordan forskningen utformes og hvordan data tolkes. Fra et postmodernistisk perspektiv er det derfor umulig å oppnå total objektivitet; alle vitenskapelige innsikter er preget av forskernes perspektiv og konteksten de opererer i.

En annen interessant side ved postmodernismen er dens fokus på pluralisme. Postmodernismen åpner for et mangfold av perspektiver og metoder, noe som kan være nyttig i vitenskapelige studier av komplekse eller flerdimensjonale fenomener. Ved å anerkjenne at det kan være flere gyldige måter å forstå et fenomen på, inviterer postmodernismen til en vitenskap som er mer åpen og mangfoldig, og som i større grad tar hensyn til ulike kulturelle, sosiale og individuelle perspektiver. Dette står i kontrast til positivismens vektlegging av enhetlige metoder og universelle lover.

Kritikere av postmodernismen vil ofte peke på at denne tilnærmingen kan føre til relativisme, altså tanken om at alle sannheter er like gyldige. Hvis det ikke finnes en objektiv standard for å skille mellom sant og usant, kan det bli vanskelig å oppnå enighet om hva som faktisk er tilfelle, og det kan åpne for at alt fra pseudovitenskap til konspirasjonsteorier kan få legitimitet. Postmodernister vil imidlertid argumentere for at de ikke nødvendigvis avviser alle sannhetskrav, men at de ønsker å bevisstgjøre oss på hvordan kunnskap blir til og hva som ligger bak vår oppfatning av "sannhet".

Til slutt kan vi si at postmodernismen har spilt en viktig rolle i å utfordre tradisjonelle forestillinger om vitenskap og kunnskap. Den oppfordrer oss til å tenke kritisk om hvordan vitenskapelige sannheter formes og hvem de tjener. Ved å rette søkelyset mot de sosiale, kulturelle og språklige aspektene ved kunnskap, tilbyr postmodernismen et nytt perspektiv på vitenskapens rolle i samfunnet og dens grenser. Samtidig utfordrer den oss til å være åpne for et mangfold av perspektiver og til å stille spørsmål ved det vi ofte tar for gitt som objektivt og sant. Postmodernismen er ikke bare som en akademisk teori, men en måte å se verden som spør kritiske spørsmål ved antakelsene vi tar for gitt. Den oppmuntrer til en refleksiv tilnærming til kunnskap, en anerkjennelse av mangfold, og en kritisk vurdering av autoritet og makt i alle former. Postmodernisme tilbyr derfor verdifulle verktøy for å analysere og forstå kompleksiteten og mangfoldet i vår globale kultur. Den hjelper oss å anerkjenne hvordan våre individuelle perspektiver formes av de kulturelle og historiske kontekstene vi lever i, og understreker betydningen av å være åpne for flere, ofte konkurrerende, versjoner av "sannhet"

REALISME

Realisme er en vitenskapsteoretisk posisjon som tar utgangspunkt i at det finnes en virkelighet som eksisterer uavhengig av våre tanker, språk og teorier.

I en realistisk tradisjon er målet med vitenskapen å si noe sant, eller i det minste mer sant, om hvordan verden faktisk er, også når fenomenene vi undersøker ikke er direkte observerbare. Dette gjelder særlig innenfor samfunnsvitenskap og helse, der mange sentrale forhold (for eksempel normer, institusjoner, sosiale strukturer og mekanismer som påvirker) ikke kan “ses” direkte, men likevel antas å ha reelle konsekvenser. Klassisk realisme kan derfor forstås som et alternativ til både streng positivisme (som ofte knytter kunnskap tett til det som kan observeres og måles) og radikal konstruktivisme (som kan vektlegge hvordan virkelighet og kunnskap formes gjennom språk og sosial praksis).

Kritisk realisme videreutvikler realistiske grunnantakelser, men legger samtidig vekt på at kunnskapen vår alltid er teoriladet. Vi kan altså ikke forvente perfekt, endelig eller fullstendig sikker kunnskap, men vi kan likevel ha gode grunner til å hevde at enkelte forklaringer er bedre enn andre. En sentral idé hos kritiske realister er at virkeligheten har flere “nivåer”: det empiriske (det vi opplever og observerer), det faktiske (hendelser som skjer, også når ingen observerer dem) og det reelle (de underliggende strukturene og mekanismene som kan generere hendelser) (Bhaskar, 1975/2008). Dette betyr at forskning ikke bare handler om å beskrive mønstre i data, men også om å utvikle forklaringer på hvorfor mønstre oppstår, samt under hvilke betingelser de kan endres.

Kritisk realisme skiller seg også fra enkle årsaksmodeller ved å fremheve at årsaker ofte virker gjennom komplekse samspill mellom mekanismer og kontekster. I samfunnsvitenskapelige studier kan de samme tiltakene gi ulike effekter i ulike settinger, fordi konteksten påvirker hvilke mekanismer som “aktiveres” (Archer, 1995). Dermed blir forklaring ofte et spørsmål om å identifisere hvilke underliggende mekanismer som kan være i spill, fremfor å lete etter universelle lover som alltid gjelder. Denne måten å tenke på gir også rom for at både kvantitative og kvalitative metoder kan bidra til kunnskap. Kvantitative analyser kan avdekke mønstre og samvariasjon, mens kvalitative data kan bidra til å forstå prosesser, mening og kontekst, og dermed styrke forklaringskraften (Sayer, 1992; Danermark et al., 2002; Maxwell, 2012).

I kritisk realisme betraktes ofte teoriutvikling som en aktiv, undersøkende prosess der forskeren beveger seg frem og tilbake mellom data og forklaring. Et begrep som ofte brukes her er retroduksjon (eller retroductive reasoning). Dette innebærer å spørre hva som må være sant i virkeligheten for at vi skal få de observasjonene vi faktisk ser. En beslektet strategi er abduksjon, der forskeren forsøker å utvikle den mest sannsynlige fortolkningen eller forklaringen gitt det empiriske materialet (Danermark et al., 2002). Dette kan være en nyttig måte å forstå forskjellen mellom å “rapportere funn” og å “forklare funn”. Kritisk realisme inviterer til å tenke årsaksforklaring, men på en måte som tar kompleksitet, kontekst og usikkerhet på alvor.

Kritisk realisme har også en tydelig praktisk og samfunnsorientert side. Dersom sosiale strukturer og mekanismer er reelle, kan de også være gjenstand for kritikk og endring. Dette har bidratt til at kritisk realisme ofte brukes i forskning som ønsker å kombinere forklaring og forbedring, for eksempel innen folkehelse, utdanning og velferdsforskning. Samtidig er kritisk realisme ikke en “oppskrift” som automatisk gir gode studier. En vanlig utfordring er at begreper som “mekanismer” og “strukturer” brukes uklart eller for bredt, uten at forskeren tydeliggjør hvordan de faktisk er knyttet til empirisk materiale. For studenter er derfor en god tommelfingerregel at kritisk realisme fungerer best når den brukes til å styrke sammenhengen mellom problemstilling, teori og forklaring. Hva er det vi tror virker, hvorfor skulle det virke, og hvilke data kan belyse dette?

Oppsummert kan kritisk realisme beskrives som en mellomposisjon som kombinerer en realistisk antakelse om at verden eksisterer uavhengig av oss, med en kritisk forståelse av at kunnskapen vår alltid er usikker, kontekstavhengig og teoriavhengig. For mange studentprosjekter kan dette være et nyttig ståsted fordi det åpner for både måling og fortolkning, både mønstre og forklaringer, og fordi det gir et språk for å diskutere hvordan kontekst påvirker resultater, uten å redusere forskning til enten “bare tall” eller “bare fortellinger” (Bhaskar, 1975/2008; Sayer, 1992).

HERMENEUTIKK

Hermeneutikk er en vitenskapsteoretisk og metodologisk tradisjon som har sitt utgangspunkt i spørsmål om forståelse og fortolkning.

Opprinnelig vokste hermeneutikken frem som en metode for å tolke religiøse tekster, men har etter hvert fått en sentral plass innen humanoria og samfunnsvitenskapene. I dag brukes hermeneutikk særlig i forskning der målet er å forstå mening, erfaringer og handlinger slik de fremstår for mennesker i bestemte sosiale og historiske sammenhenger. I motsetning til positivistiske tilnærminger, som søker forklaring gjennom lovmessigheter og kausale sammenhenger, er hermeneutikken primært opptatt av hvordan mennesker fortolker verden og gir mening til sine erfaringer.

Et grunnleggende utgangspunkt i hermeneutisk tenkning er at forståelse alltid er situert. Vi møter aldri et fenomen, en tekst eller et utsagn helt uten forutsetninger. Tvert imot bringer både forskeren og deltakerne med seg tidligere erfaringer, begreper, verdier og forventninger inn i fortolkningsprosessen. Denne forforståelsen er ikke noe som kan eller bør elimineres, men noe som må erkjennes og reflekteres over. Hermeneutikk innebærer dermed et brudd med forestillingen om en fullstendig objektiv og nøytral forsker, og understreker i stedet forskerens aktive rolle i kunnskapsproduksjonen (Gadamer, 2004).

Et sentralt begrep i hermeneutikken er den hermeneutiske sirkel. Denne beskriver hvordan forståelse utvikles gjennom en kontinuerlig bevegelse mellom del og helhet. For eksempel kan et enkelt utsagn i et intervju bare forstås i lys av intervjuet som helhet, samtidig som helheten stadig revideres når nye deler kommer frem og analyseres. Denne sirkulære prosessen innebærer at forståelse ikke er statisk, men gradvis utvikles og nyanseres. I forskningspraksis betyr dette at analyse ofte er en iterativ prosess, der forskeren beveger seg frem og tilbake mellom empiri, teori og egne tolkninger (Kvale & Brinkmann, 2015).

Hermeneutikk legger også stor vekt på språkets betydning. Språk betraktes ikke bare som et nøytralt redskap for å formidle erfaringer, men som en forutsetning for hvordan erfaringer i det hele tatt kan forstås. Mening blir til i og gjennom språklige uttrykk, og forskerens oppgave blir å tolke disse uttrykkene i lys av kontekst, situasjon og kulturelle rammer. Dette innebærer at fortolkning alltid er flertydig og åpen for revisjon. Ulike forskere kan komme frem til ulike, men likevel faglig begrunnede, tolkninger av samme materiale. Innenfor samfunnsvitenskap og utdanningsforskning brukes hermeneutikk ofte som vitenskapsteoretisk forankring for kvalitative metoder, særlig intervju, observasjon og tekstanalyse. Hermeneutikk gir et begrepsapparat for å diskutere hvordan forskeren kan arbeide systematisk med fortolkning, samtidig som man erkjenner at analysen aldri kan være helt fri for subjektive elementer. Et viktig kvalitetskriterium i hermeneutisk forskning er derfor ikke objektivitet i snever forstand, men refleksivitet: forskerens evne til å gjøre rede for egne forutsetninger, valg og tolkninger, og vise hvordan disse påvirker kunnskapsproduksjonen (Thagaard, 2018).

Hermeneutikken har også blitt videreutviklet gjennom dialog med andre vitenskapsteoretiske retninger. Paul Ricoeur, for eksempel, kombinerer hermeneutisk fortolkning med en viss analytisk distanse, og argumenterer for at tekster kan analyseres på en måte som både tar hensyn til mening og struktur. Dette har hatt stor betydning for moderne kvalitativ analyse, der forskeren både søker forståelse og forsøker å systematisere fortolkningen på en transparent måte (Ricoeur, 1981).

Hermeneutikk har blitt kritisert for å gi begrenset grunnlag for generalisering og for å kunne bli for relativistisk dersom alle tolkninger anses som like gyldige. Hermeneutikere vil imidlertid hevde at fortolkning ikke er vilkårlig, men må være forankret i empiri, teori og faglig argumentasjon. God hermeneutisk forskning kjennetegnes derfor av tydelige analytiske steg, begrunnede tolkninger og åpenhet om usikkerhet og alternative forståelser. Oppsummert kan hermeneutikk forstås som et vitenskapsteoretisk perspektiv som setter forståelse, mening og fortolkning i sentrum. For prosjekter som undersøker hvordan mennesker opplever, tolker eller handler i bestemte situasjoner, kan hermeneutikk være et aktuelt ståsted. Perspektivet gir et tydelig rammeverk for å arbeide systematisk med kvalitative data, samtidig som det understreker betydningen av kontekst, språk og forskerens rolle i kunnskapsproduksjonen.

PRAGMATISME

Pragmatisme er en vitenskapsteoretisk retning som legger vekt på kunnskapens praktiske verdi og konsekvenser. I stedet for å spørre om kunnskap er “sann” i en absolutt eller metafysisk forstand, spør pragmatismen hva slags kunnskap som er nyttig, fungerer i praksis, og bidrar til å løse konkrete problemer.

Pragmatisme oppstod på slutten av 1800-tallet, særlig i amerikansk filosofi, som en reaksjon mot både streng rasjonalisme og empirisme. I en pragmatisk tradisjon forstås kunnskap som noe som utvikles i samspill mellom mennesker, handling og erfaring, og som alltid må vurderes i lys av hvilke konsekvenser den får i praksis.

Et sentralt utgangspunkt i pragmatismen er at vitenskapelige teorier og begreper ikke primært skal vurderes ut fra om de gir en fullstendig eller endelig beskrivelse av virkeligheten, men ut fra om de er hensiktsmessige redskaper for å forstå og handle i verden. Dette innebærer at ulike teorier og metoder kan være mer eller mindre nyttige avhengig av problemstillingen som undersøkes. Pragmatisme avviser derfor tanken om én riktig metode eller ett riktig vitenskapssyn som passer for alle typer forskning. I stedet fremheves fleksibilitet og problemløsning som sentrale idealer (Dewey, 1938).

I forskningssammenheng innebærer et pragmatisk vitenskapssyn at metodevalg styres av hva forskeren ønsker å finne ut, snarere enn av sterke forhåndsforpliktelser til bestemte metodologiske tradisjoner. Dette har gjort pragmatisme særlig innflytelsesrik innenfor anvendt forskning og såkalt mixed methods-design, der kvalitative og kvantitative metoder kombineres for å belyse et fenomen fra flere perspektiver. En pragmatisk forsker vil for eksempel kunne bruke spørreskjemaer for å kartlegge omfang og mønstre, og intervjuer for å få innsikt i erfaringer og begrunnelser, uten å se dette som et teoretisk problem (Creswell & Plano Clark, 2018).

Pragmatisme innebærer også et handlingsorientert kunnskapssyn. Kunnskap forstås ikke som noe som bare beskriver verden, men som noe som kan bidra til endring. Dette perspektivet er særlig relevant i profesjonsnære fag som utdanning, helse og sosialt arbeid, der forskning ofte har som mål å forbedre praksis. John Dewey, en av pragmatismens mest sentrale tenkere, argumenterte for at kunnskap utvikles gjennom problemløsning i konkrete situasjoner, og at vitenskap bør ses som en forlengelse av menneskers hverdagslige forsøk på å forstå og håndtere utfordringer (Dewey, 1938).

Samtidig betyr ikke pragmatisme at “alt er like gyldig” eller at metodiske krav kan settes til side. Pragmatiske studier må fortsatt være systematiske, transparente og faglig begrunnet. Forskjellen ligger i hvordan disse kravene begrunnes. Metodiske valg vurderes ut fra om de gir pålitelig og relevant kunnskap for det aktuelle formålet, ikke ut fra om de samsvarer med et bestemt vitenskapsteoretisk ideal. På denne måten kan pragmatisme forstås som en mellomposisjon som anerkjenner både empiriske data, fortolkning og kontekst, uten å låse forskeren til én bestemt forståelse av sannhet eller virkelighet. Kritikere av pragmatisme vil peke på at fokuset på nytte og anvendbarhet kan føre til et instrumentelt kunnskapssyn, der langsiktige teoretiske spørsmål eller kritiske perspektiver nedprioriteres. Pragmatister vil imidlertid hevde at praktisk relevans ikke utelukker teoretisk refleksjon, men tvert imot forutsetter den. For at kunnskap skal være nyttig, må den være godt begrunnet, konsistent og åpen for kritisk vurdering.

Oppsummert kan pragmatisme beskrives som et vitenskapsteoretisk perspektiv som setter problemstilling, formål og konsekvenser i sentrum. For studenter kan pragmatisme være et særlig tilgjengelig og anvendbart ståsted, fordi det gir legitimitet til fleksible metodevalg og kombinasjon av ulike datakilder. Et pragmatisk vitenskapssyn understreker at forskning først og fremst er et verktøy for å forstå og håndtere virkelige problemer og at verdien av kunnskap i stor grad må vurderes i lys av hva den gjør, ikke bare hva den hevder å være.

Referanser og videre lesing:

Archer, M. S. (1995). Realist social theory: The morphogenetic approach. Cambridge University Press.

Beers, S. Z., & Wilson, B. G. (2003). Constructivist pedagogy in practice.

Biesta, G. (2010). Pragmatism and the philosophical foundations of mixed methods research. I A. Tashakkori & C. Teddlie (Red.), Mixed methods in social & behavioral research (2. utg.). SAGE.

Baudrillard, J. (1994). Simulacra and Simulation. University of Michigan Press.

Bonjour, L. (1998). In Defense of Pure Reason. Cambridge University Press.

Bhaskar, R. (2008). A realist theory of science (Rev. utg.). Routledge.

Clarke, D. M. (1982). Descartes’ Philosophy of Science. Manchester University Press.

Creswell, J. W., & Plano Clark, V. L. (2018). Designing and conducting mixed methods research (3. utg.). SAGE.

Danermark, B., Ekström, M., Jakobsen, L., & Karlsson, J. C. (2002). Explaining society: Critical realism in the social sciences. Routledge.

Derrida, J. (1978). Writing and Difference. University of Chicago Press.

Dewey, J. (1938). Logic: The theory of inquiry. Henry Holt and Company.

Foucault, M. (1980). Power/Knowledge: Selected Interviews and Other Writings, 1972-1977. Pantheon.

Fosnot, C. T. (2005). Constructivism: Theory, Perspectives, and Practice (2. utg.). Teachers College Press.

Friedman, M. (1999). Reconsidering Logical Positivism. Cambridge University Press.

Gadamer, H.G. (2004). Truth and method (2. utg.). Continuum. Tilgjengelig her.

Gergen, K. J. (1995). Social Construction and the Transformation of Identity. I: K. J. Gergen, Realities and Relationships. Harvard University Press.

Glasersfeld, E. von (1995). Radical Constructivism: A Way of Knowing and Learning. Falmer Press.

Hume, D. (1975). An enquiry concerning human understanding. Oxford University Press.

Kenny, A. (1986). Rationalism, Empiricism and Idealism. Oxford University Press.

Kenny, A. (2006). The Rise of Modern Philosophy. Oxford University Press.

Kvale, S., & Brinkmann, S. (2015). Det kvalitative forskningsintervju (3. utg.). Gyldendal Akademisk.

Loeb, L. E. (1981). From Descartes to Hume: Continental Metaphysics and the Development of Modern Philosophy. Cornell University Press.

Locke, J. (1960/1975). An essay concerning human understanding. Clarendon Press.

Lyotard, J. F. (1984). The Postmodern Condition: A Report on Knowledge. University of Minnesota Press.

Markie, P. (2017). Rationalism vs. Empiricism. In E. N. Zalta (Ed.). Stanford Encyclopedia of Philosophy.

Maxwell, J. A. (2012). A realist approach for qualitative research. SAGE.

Nadler, S. (2006). Spinoza’s Ethics: An Introduction. Cambridge University Press.

Piaget, J. (1950). The Psychology of Intelligence. Routledge.

Pickering, M. (1993). Auguste Comte, Volume 1: An Intellectual Biography. Cambridge University Press.

Popper, K. (1959). The logic of scientific discovery. Routledge.

Ricoeur, P. (1981). Hermeneutics and the human sciences. Cambridge University Press.

Rosenberg, A. (2000). Philosopgy of Science: A Contemporary Introduction. Psychology Press.

Sayer, A. (1992). Method in social science: A realist approach (2. utg.). Routledge.

Schwandt, T. A. (1994). Constructivist, Interpretivist Approaches to Human Inquiry. I N. K. Denzin & Y. S. Lincoln (Red.). Handbook of Qualitative Research.

Thagaard, T. (2018). Systematikk og innlevelse: En innføring i kvalitative metoder (5. utg.). Fagbokforlaget.

Vygotsky, L. S., Cole, M. (1978). Mind in Society: Development of Higher Psychological Processes. Harvard University Press.