Imre Lakatos var en ungarsk filosof som fikk stor betydning for 1900-tallets vitenskapsfilosofi, særlig gjennom sin teori om vitenskapelige forskningsprogrammer. Han ble født 9. november 1922 i Debrecen og døde 2. februar 1974 i London. Lakatos utviklet sitt arbeid i dialog med og som kritikk av både Karl Popper og Thomas Kuhn. Han forsøkte å forene Poppers vekt på rasjonell kritikk med Kuhns historiske og sosiologiske perspektiv på vitenskapelig praksis (Lakatos,1978).

Lakatos’ teori om forskningsprogrammer representerer et forsøk på å beskrive vitenskapens utvikling på en måte som både tar høyde for kumulativ kunnskap og for revolusjonære skifter. Et forskningsprogram består av en «hard kjerne» av grunnleggende prinsipper som forskere ikke utfordrer direkte, og et «beskyttende belte» av hjelpehypoteser som kan modifiseres når teorien møter vanskeligheter. Denne strukturen gjør det mulig for vitenskapen å være både stabil og tilpasningsdyktig. Lakatos hevdet at forskningsprogrammer bør vurderes som progressive dersom de fører til nye, empirisk bekreftede forutsigelser, og som degenerative dersom de kun modifiseres for å beskytte seg mot motbevis uten å generere ny innsikt (Lakatos, 1978).

Lakatos kritiserte Poppers enkle versjon av falsifikasjonisme, som han mente ikke kunne forklare hvordan vitenskap faktisk utvikler seg. I stedet foreslo han en metodologi som vurderer helheten av et teoretisk rammeverk over tid, ikke enkeltstående hypoteser i isolasjon. Lakatos var også sterkt opptatt av matematikkens filosofi, og han utfordret oppfatningen av matematikk som et fullstendig aksiomatisk og feilfritt system. I Proofs and Refutations, som ble publisert posthumt, viser han hvordan matematiske bevis utvikler seg gjennom kritikk, revisjon og dialog, ikke gjennom ufeilbarlige deduktive prosesser (Lakatos, 1976).

Lakatos’ arbeid gir et nyansert og historisk informert syn på vitenskapelig utvikling, og hans metodologi har hatt stor innflytelse på diskusjoner om vitenskapelig rasjonalitet, teoriutvikling og vitenskapelig praksis. Hans kombinasjon av filosofisk analyse og historiske casestudier viser hvordan vitenskapen utvikler seg i et komplekst spenn mellom stabilitet, kritikk og innovasjon. Lakatos anses som en tenker som åpner for en mer dynamisk forståelse av vitenskapelig kunnskapsproduksjon og vurdering av teorier.

Referanser:

• Lakatos, I. (1978). Falsification and the Methodology of Scientific Research Programmes. I J. Worral & G. Currie (Red.), The Methodology of Scientific Research Programmes. Cambridge University Press.

• Lakatos, I. (1976). Proofs and Refutations: The Logic of Mathematical Discovery. Cambridge University Press.

• Lakatos, I. (1978). The Methodology of Scientific Research Programmes. Cambridge University Press.