Et klassisk slagord i fenomenologien er “tilbake til tingene selv” (Husserl). Det betyr ikke at man skal ignorere teori, men at man i analysen forsøker å la fenomenet selv få vise seg, fremfor å presse erfaringene inn i allerede etablerte begrepsrammer. Fenomenologi handler derfor ikke om hva mennesker mener om sine erfaringer i ettertid, men om hvordan erfaringene fremtrer og blir meningsfulle i menneskers levde liv.

Fenomenologien ble grunnlagt av Edmund Husserl, som ønsket å etablere en vitenskapelig undersøkelse av bevissthet og erfaring som tok erfaring på alvor, uten å redusere den til biologi, psykologi eller naturvitenskapelige forklaringer (Husserl, 2014). Et sentralt poeng hos Husserl er at all bevissthet er intensjonell og at den er alltid rettet mot noe. Vi erfarer ikke verden som et kaotisk sanseinntrykk, men som meningsfulle fenomener: en stol som noe man kan sitte på, smerte som noe plagsomt eller vondt, glede som noe livsbekreftende. 

Fenomenologiens oppgave er å undersøke hvordan denne meningen konstitueres i erfaring. For å kunne gjøre dette, introduserte Husserl den metodologiske holdningen kjent som epoché eller bracketing. Dette innebærer at forskeren forsøker å sette parentes rundt sine forhåndsantakelser om verden. Ikke for å bli “objektiv” i naturvitenskapelig forstand, men for å åpne et analytisk rom der erfaringen kan undersøkes slik den faktisk fremtrer. Målet er å få øye på erfaringens essensielle strukturer, ikke i form av statistiske generaliseringer, men som meningsbærende trekk ved fenomenet.

Martin Heidegger, en av Husserls elever, videreutviklet fenomenologien i en mer eksistensiell og ontologisk retning. Mens Husserl var opptatt av bevissthetens struktur, var Heidegger opptatt av menneskets "væren-i-verden" (Heidegger, 1962). Vi er ikke først og fremst betraktende subjekter som analyserer verden på avstand, men vi er alltid allerede involvert, situerte og engasjerte i den. Heidegger introduserte begrepet Dasein for å beskrive menneskets særegne måte å være på. Vi er vesener som forholder oss til vår egen eksistens, tid, muligheter, og til vår egen endelighet. Erfaringer forstås derfor ikke som isolerte “opplevelser i hodet”, men som noe som alltid er vevd inn i praksis, relasjoner og livssituasjoner. I metodisk sammenheng innebærer dette at fenomenologisk analyse ikke bare beskriver hva som er erfart, men forsøker å avdekke hvordan mening oppstår i menneskets møte med verden. Dette gir fenomenologien en tydelig fortolkende (hermeneutisk) dimensjon, uten at den dermed mister sitt forankringspunkt i levd erfaring.

I kvalitativ forskning brukes fenomenologi som en måte å undersøke livsverdenen. Altså den hverdagslige, gjerne selvfølgelige verden vi lever i, før den blir teoretisert eller analysert. Fenomenologisk forskning er ikke opptatt av å forklare årsak–virkning slik som naturvitenskap, men av å utvikle dyptgående forståelser av erfaringers mening. Som Max van Manen tydelig påpeker, er det viktig å understreke at ikke all forskning på erfaring er fenomenologisk. Fenomenologi er ikke det samme som å samle sitater, lage temaer eller beskrive “hva deltakerne mener” (van Manen, 2017). Fenomenologisk forskning kjennetegnes, ifølge van Manen, av noen hovedpunkter. Disse innebærer fenomenologiske forskningsspørsmål (f.eks. Hvordan er det å oppleve …?) . Forskningenen skal videre ha en tydelig orientering mot erfaringens mening og struktur, mens arbeidet involverer analytisk og refleksiv skriving som søker innsikt, ikke bare kategorisering. Fenomenologi er derfor ikke en oppskrift eller en steg-for-steg-metode. Det er en forskningsholdning som krever både metodisk disiplin og filosofisk sensitivitet.

I praksis innebærer fenomenologisk forskning ofte bruk av dybdeintervjuer, skriftlige erfaringsbeskrivelser og refleksive analyser. Datamaterialet behandles ikke som “rådata” som skal reduseres eller kodes mekanisk, men som tekster som krever fortolkning og ettertanke. Forskeren må arbeide aktivt med egen forforståelse og være oppmerksom på hvordan egne begreper, erfaringer og faglige vaner påvirker analysen. Dette gjør fenomenologi krevende, men også særlig egnet til å undersøke komplekse, eksistensielle eller kroppslig-forankrede erfaringer.

Fenomenologi har hatt en relativt stor betydning innen blant annet pedagogikk, psykologi, helsefag og humanvitenskapene. Innen helseforskning brukes fenomenologi for eksempel til å forstå hvordan sykdom, smerte, omsorg og behandling erfares av pasienter og helsepersonell (Mapp, 2008). Slike innsikter kan gi viktig kunnskap som ikke lar seg fange av standardiserte måleinstrumenter. Fenomenologi har også bidratt til dialog med kognitive og psykologiske fag, særlig når det gjelder forståelsen av persepsjon, kropp og bevisst erfaring (Gallagher, 2018). Her fungerer fenomenologien ikke som en konkurrerende teori, men som et supplement som minner oss om at menneskelig erfaring alltid har en før-teoretisk dimensjon.

Fenomenologiens styrke ligger i dens evne til å gi dyptgående innsikt i menneskelig erfaring. Ved å ta subjektiv erfaring på alvor kan fenomenologisk forskning avdekke nyanser og meninger som ofte overses i mer standardiserte metoder. Samtidig stiller fenomenologi høye krav til forskeren. Metoden er tidkrevende, filosofisk avansert og gir ikke resultater som lett lar seg generalisere. Dette er ikke nødvendigvis svakheter, men konsekvenser av en tilnærming som prioriterer dyp meningsforståelse fremfor måling.

Fenomenologi kan fremstå som et attraktivt metodevalg fordi den forbindes med “opplevelse”, “erfaring” og “det menneskelige”, som ofte er akkurat de tingene vi har lyst å vite mer om. I praksis er det imidlertid mange masterstudenter som velger fenomenologi uten helt å forstå hva metoden faktisk forplikter dem til. Fenomenologi tilbyr ikke en tydelig analyseteknikk med faste trinn som kan følges mekanisk. Det finnes ingen oppskrift som sier når analysen er “ferdig”, ingen enkel kobling mellom datamateriale og funn, og ingen garanti for at innsikt oppstår selv om man har gjennomført flere gode intervjuer. Som van Manen (2017) påpeker, ligger kjernen i fenomenologisk arbeid nettopp i dette fraværet av faste analyseprosedyrer og forhåndsdefinerte trinn. Fenomenologisk innsikt kan ikke produseres teknisk, men må utvikles gjennom langsom, refleksiv og språklig presis analyse. Dette gjør metoden både krevende og risikofylt i praksis, da man kan ende opp med et rikt datamateriale uten å utvikle den dybden av innsikt som metoden forutsetter.

For masterstudenter kan dette få helt konkrete konsekvenser. Oppgaver som kaller seg fenomenologiske, men som i praksis ender opp mer som tematiske analyser, vurderes ofte kritisk. Ikke fordi temaet er uinteressant eller arbeidet gjennomgående svakt, men fordi metodevalget og gjennomføringen ikke henger sammen. Sensorer forventer at en fenomenologisk oppgave faktisk arbeider fenomenologisk, med tydelige fenomenologiske spørsmål, refleksiv analyse og en tekst som viser innsikt i erfaringens mening, ikke bare gode sitater og ryddige temaer. Når dette ikke er på plass, kan fenomenologi bli et minus snarere enn et pluss for karakteren. Fenomenologi bør derfor ikke velges fordi den “passer temaet”, eller fordi den høres teoretisk spennende ut. Den kan velges hvis du er villig til å bruke betydelig tid på å forstå metoden, arbeide langsomt og skrive analytisk krevende tekster. Hvis målet ditt er å levere en solid, ryddig og metodisk trygg masteroppgave innenfor stramme tidsrammer, finnes det ofte andre kvalitative tilnærminger som gir bedre samsvar mellom innsats, vurderingskriterier og sluttresultat. Fenomenologi belønner dybde og presisjon, men straffer overflatisk bruk. 

Metodeguidens anbefaling: Du bør sannsynligvis unngå fenomenologi i din oppgave. Det er en utfordrende og tidkrevende metode som ofte velges av studenter uten at forutsetningene er til stede. Med mindre du allerede har god forståelse av fenomenologisk tenkning og et klart begrunnet metodevalg, anbefaler vi å vurdere andre kvalitative metoder som tilbyr en ryddigere arbeidsflyt. Fenomenologi er best egnet når du vet hvorfor du velger den, ikke når du bare er tiltrukket av begrepet eller antar at metoden er "enkel" fordi den ikke inneholder faste analyseprosedyrer eller strenge oppskrifter.

For eksempel kan du være interessert i å undersøke læreres arbeid med utfordrende atferd gjennom intervjuer. Dette kan være et relevant og viktig tema, men det er ikke nødvendigvis fenomenologisk. Forskjellen ligger i hvordan forskningsspørsmålet er formulert. 

Spørsmål kan virke fenomenologiske uten å være det, som for eksempel:

• Hvordan arbeider lærere med å tilrettelegge undervisningen for elever med utfordrende atferd? 

• Hvilke strategier bruker lærere i møte med elever som viser utfordrende atferd? 

• Hvordan opplever lærere at ulike tiltak fungerer i arbeidet med utfordrende atferd? 

Disse spørsmålene retter seg mot praksis, strategier og vurderinger av effekt. De kan besvares gjennom intervjuer, men de søker beskrivende, forklarende eller evaluerende kunnskap, ikke fenomenologisk innsikt og forståelse. Her er noen eksempler på spørsmål som kan være mer hensiktsmessige å undersøke med fenomenologiske tilnærminger: 

• Hvordan er det for lærere å stå i situasjoner der elevers atferd oppleves som utfordrende i undervisningshverdagen? 

• Hvordan oppleves øyeblikk der lærere mister kontroll i møte med utfordrende atferd? 

• Hvordan erfarer lærere spenningen mellom pedagogiske idealer og konkrete krav i møte med utfordrende atferd? 

Disse spørsmålene søker å forstå hvordan erfaringene fremtrer, kjennes og gis mening i situasjonen, snarere enn hvordan lærere handler, vurderer eller begrunner sine valg. Det er denne forskjellen som avgjør om fenomenologi er et hensiktsmessig metodevalg.

Referanser: 

• Gallagher, S. (2018). Phenomenology and the Cognitive Sciences. I G. Stanghellini et al. (Red.), The Oxford Handbook of Phenomenological Psychopathology. Oxford University Press. https://doi.org/10.1093/oxfordhb/9780198803157.013.24 

• Heidegger, M. (1962). Being and Time. Harper & Row.

• Husserl, E. (2014). Ideas for a Pure Phenomenology and Phenomenological Philosophy: First Book. Hackett.

• Mapp, T. (2008). Understanding phenomenology: the lived experience. British Journal of Midwifery, 16(5), 308–311. https://doi.org/10.12968/bjom.2008.16.5.29192 

• van Manen, M. (2017). But Is It Phenomenology? Qualitative Health Research, 27(6), 775–779.